Menu:

Informasjon:

Timebestilling:
SOS-Klinikken innfører Online timebestilling

Les mer...

Behandlingsformer

En osteopatisk undersøkelse går ut på finne soner i kroppen som har nedsatt bevegelighet. Man kan finne følgende bevegelsesforstyrrelser/restriksjoner:

- osteoatrikulære: dvs. nedsatt bevegelse i ledd og ryggsøyle
- organiske: dvs. nedsatt elastisitet i bindevevsnettverket som omslutter organene/viscera
- myofaciale dvs. spenninger i muskel og bindevev
- kraniosakrale dvs nedsatt elastisitet i sømmene mellom kraniebeinene og spenninger i korsbenet (korsbenet) og i det durale membransystem (Dura mater = hjernehinne).

Det at man behandler alle disse systemene og sammenhengen mellom dem, er en av årsakene til at osteopatien har så god virkning. Man benytter hendene til å normalisere bevegeligheten i kroppens ulike vev og gjenopprette balansen mellom dem gjennom tøyninger, mobilisering, muskulære teknikker, artikulære teknikker med korrigering av "låste" ledd (manipulasjoner). Lettberøringsteknikker som BLT (balanced ligamentous tension) eller kraniosakral osteopati er mye brukt, spesielt i forbindelse med behandling av barn og eldre. Alle disse teknikkene kan hjelpe pasienten i å optimalisere funksjonsnivået og dermed øke livskvaliteten.

Teknikkene deles inn i tre hovedgrupper:

1.Parietal behandling
Det parietale systemet består av leddforbindelser og myofasciale kjedene (muskelkjeder). De muskulære teknikkene har som hovedmål å få senket spenningen i muskelsvev, øke elastisiteten og bedre sirkulasjonen i vevet. Moblisering omfatter flere forskjellige teknikker avhengig av hvilken anatomisk struktur man ønsker å stimulere til økt bevegelighet. Manipulasjon er en teknikk med liten kraft og stor hurtighet, som brukes til å korrigere låste ledd. Slik senkes muskelspenningen, og sirkulasjonen øker i de aktuelle vev. Det finnes imidlertid en rekk "myke" artikulære teknikker for å normalisere bevegelighet i kroppens leddforbindelser.

2.Visceral behandling
Visceral behandling er normalisering av spenninger i bindevevsnettverket som omslutter organsystemet bestående i opphengningspunktene til organene og forbindelsen mellom dem.

Ettersom organene er mekanisk direkte eller indirekte forbundet med bekkenet eller ryggsøylen gjennom bindevevsnettverket, har de stor innflytelse på mobiliteten i ryggen og dermed også på kroppsholdningen. I tillegg får organene nevrale impulser fra det autonome nervesystemet. Organets funksjon reguleres av det parasympatiske systemet som går ut fra kraniet (N.vagus) og korsbenet (Nn.splanchnici pelvici). Blodsirkulasjonen reguleres av det sympatiske systemet fra bestemte segmenter i ryggsøylen:
» En organforstyrrelse, kan forårsake nedsatt bevegelse i ryggsøylen gjennom er viscerosomatisk refleks (fra organ til virvel), dette er alltid en gruppelesjon (dysfunksjon/feilstilling/restriksjon av flere virvler).
» En enkelt ryggvirvel som er blokkert etter f. eks en ulykke, kan forårsake en organforstyrrelse gjennom en somatovisceral refleks (fra organ til ryggsøyle).

Følgelig er det svært viktig at man kan skiller mellom disse dysfunksjonene i ryggsøylen hos hver enkelt pasient. I det første tilfellet må man behandle organet for å få bedre bevegelighet og redusere smerten i ryggsøylen. I det andre tilfellet må man behandle ryggvirvelen for å normalisere organets nevrale forbindelse, som igjen kan forbedre organets funksjon samt redusere smerten i ryggsøylen.

Det at man puster med mellomgulvet forårsaker en bevegelse i hvert organ. Eksempelvis tilbakelegger nyrene ca 750 meter i døgnet gjennom mellomgulvets kontinuerlige bevegelse, igjen stimulerer organets funksjon. For å normalisere egenbevegelsene til hvert enkelt organ, kan man bruke direkte eller indirekte teknikker. Behandling av mellomgulvsmuskelen er også viktig for organets egenbevegelse.

En av de hyppigste årsakene til redusert organmobilitet er kompresjon gjennom sikkerhetsbeltet i bilulykker, hvor leveren er spesielt utsatt. Andre årsaker kan være intoleranse for spesiell type mat, allergier, arr-vev og infeksjoner i viscera/organene (lungebetennelse, perikarditt, nyrebekken/blærebetennelse, hepatitt, prostatitt etc.). Stress og store psykiske belastninger fører ofte til spenning i mellomgulvet som igjen påvirker organets egenbevegelse.

3. Kraniosakral
Kraniosakral behandling som en viktig del av osteopatien, består i å normalisere spenninger i kraniet og i sakrum (korsbenet). Kraniet vårt består av 29 ben hvor sømmene, forbindelsen mellom kraniebeina, består av bindevev som skal være elastisk frem til 70 års alderen, ofte lenger. En hard fødsel, fall eller slag på hodet kan føre til redusert elastisitet i sømmene velvet (suturerer) og i basen (synchondroser).

Slike elastisitetsforandringer kan hemme veksten av de nærliggende benene og forstyrre utviklingen av kraniet. Spenninger kan også overføres til hjernehinnene (DM=Dura Mater) ettersom sømmene, en del av det indre periost, er forbundet med hjernehinnene på innsiden av kraniet. Dura Mater går videre i ryggmargskanalen og festes på korsbenet og halebenet. Følgelig vil elastisitetsforandringer i kraniet, kunne føre til spenningstilstander i ryggsøylen og bekkenet. I motsatt fall vil et fall på halebenet, også kalt en "vertikal wip-lash", ikke bare forårsake spenninger i bekkenregionen, men også i kraniet.

Økt spenning (tensjon) i DM, føre til holdningsproblemer når barnet begynner å gå, ofte med utpreget svai i lumbale virvler (hyperlordose) samt for mye kyphose ( i thorakal-området. En asymmetrisk spenning i DM, fører ofte til skjevheter i ryggsøylen (skoliose).

Spenninger i hjernehinnene som omslutter blodårene i kraniet, vil kunne føre til redusert drenering (blodsirkulasjon), en av de hyppigste årsakene til spenningshodepine. Da DM festes på de øverste halsvirvlene og bakhodebeinet, kan tensjon av DM føre til låsninger og spenninger på disse strukturene ofte kombinert med nakke- og skulderproblemer.

De 12 hjernenervene må gjennom DM før de innerverer (stimulerer) de respektive områdene som øyer, ører, svelg, fordøyelsestrakten etc. Spenninger i DM kan føre til skjeling, dårlig ballanse, nedsatt hørsel, ørebetennelser, fordøyelsesproblemer etc.

Fødselen
Kraniet til nyfødte barn er laget slik at det har en maksimal evne til å tilpasse seg kreftene som oppstår under fødselen. Fødselen har likevel større innflytelse på barnet enn man hittil har trodd. I følge et studie av Dr. Frymann med 1250 nyfødte viste det seg at hele 88 % hadde nedsatt elastisitet i en eller flere av sømmene mellom kraniebeinene.

En fødsel med lang åpningstid, fører til kompresjon av velvet. hvor Os temporale (med øregangen) er svært utsatt. Restriksjoner i dette området kan føre til ballanse- og koordinasjonsproblemer samt opphopning av væske i mellomøret.

Dersom barnet har "stanget" under utdrivningsfasen, utsettes den fremre og den bakre delen av kraniet for kompresjonskrefter. Bakhodebeinet (occiput) utsettes for det største trykket under utdrivningsfasen som igjen kan føre til irritasjon av følgende hjernenerver:


» N.vagus: regulerer fordøyelsestrakten (symptom: kolikk og gulping)
» N.assecorius: kontrollerer de øvre nakkemusklene (symptom: asymmetri i nakkemuskulatur samt redusert bevegelighet i nakken til den ene siden, dette kan igjen føre til sekundær plagiocehpalgie/skjevheter i hodeskallen)
» N.glossopharyngeus: regulerer svelging
» N.hypoglossus: stimulerer tungemusklene.

Irritasjon av de to sistnevnte nervene, kan forstyrre suge og svelge mekanismer under amming.

En kompresjon av ansiktsknoklene fører til restriksjon av nasal respirasjon, ofte kombinert med snorking samt problemer med bihuler og tårekanaler.
Utviklingen av hele det faciale skjelett (benene i ansiktet) er avhengig av elastisitet i suturene i ansiktsbeinene samt utviklingen av den harde ganen. Ganen er relativt høy ved fødselen og skal i løpet av det første leveåret senkes som fører til en u-formet tannbue (Chancholle A, Ann Chir Plast 1980; 25,1:5-14). Kompresjon av ansiktsbeinene under fødselen, kan føre til en høy gane, v-formet tannbue med plassmangel for tennene samt overbittsproblematikk. For å ha innflytelse på denne utviklingen, er det viktig at barnet kommer så tidlig som mulig etter fødselen.

Kombinasjonen av amming og osteopatisk behandling optimaliserer utviklingen av ansiktsbeinene ettersom undertrykket som kreves under suging på brystet, stimulerer senkningen av ganen.

Sterk kompresjon i panne- og neseområdet, kan forstyrre nerveimpulsene til øyemusklene som igjen kan føre til skjeling og senere synskforstyrrelser. Ekstrem kompresjon av pannen, kan påvirke prefrontale cortex (hjernebarken ved Lotus frontalis dvs pannelappen) og føre til hyperaktivitet og konsentrasjonsproblemer. Denne delen av hjernebarken tar opp de ulike sinnsinntrykkene for deretter å sile ut det essensielle, igjen avgjørende for oppførsel og konsentrasjon.

Noen faktorer som indikerer osteopatisk behandling av spedbarn

Fødselsforløp:
- lang åpningstid (kompresjon av hvelvet)
- stagnasjon under utdrivning (kompresjon av bakhode samt panne) event. med tang eller vakuum
- keisersnitt (spedbarn tatt med keisersnitt har ofte spenning i membransystemet dvs hjernehinnesystemet)

Barnet
- kraniell asymmetri og/eller rotasjonsasymmetri i nakken
- plagocephalie (skjevheter i hodeskallen) med overlapping av suturene (ujevnheter i sømmene i kraniet)
- flatt bakhode
- fødselsmerker (observeres ofte ved bakhodet/neseroten, indikerer trykk)
- urolig, nervøs, skriker mye
- problemer i fordøyelsessystemet, kolikk, sugevansker, gulping

Ellers anbefaler vi å komme til en forebyggende sjekk så tidlig som mulig etter fødselen, og deretter en gang i halvåret. Dersom barnet ditt blir utsatt for et kraftig uhell eller fall, anbefales en osteopatibehandling for å normalisere spenningene som kan ha oppstått. Ny forskning om hodeskader og senvirkninger kan du lese på www.forskning.no